Giraffen Knas og Steinen Stein

Okey. Nå skal dere få lese historien om Giraffen Knas og Steinen Stein, forfattet av Aasne og illustrert av Karoline. *Drumroll*:

Tegning: my area of expertice.

Det var engang en giraff som het Knas. Han levde i sin lille hule. Den var liten. Så store Knas måtte ha høvene utenfor døra. En dag skulle Knas ut å kjøre på wakebordet sitt. Det blåste nemlig veldig mye ute! På veien til dit han, hvor hen han skulle, møtte han en stein. Den hadde tre øyne. Steinen het Stein. Den hadde ingen venner for ingen trodde den når den sa den het Stein. Stein var veldig lei seg fordi han het Stein og var en stein. Men Knas ville være snill mot steinen. ”Stein er du helt stein eller? Du kan ikke ligge her og steine rundt. Da blir du helt steinet til døde.” Den store giraffen bestemte seg for å ta med Stein. Knas gikk derfor hjem til sin hule og hentet et par rulleskøyter. De ville han låne bort til stein så han kunne trille. Stein ble veldig glad når han så Giraffen komme tilbake. Og enda gladere når han fikk låne rulleskøytene. Han hadde nemlig alltid ønsket å være en rullestein.

Stein lurte på hvor de skulle. Men Knas var ikke helt sikker. De skulle jo bare dit, hvor hen de skulle. Stein mente derfor at de kunne se på et kart og så finne en fin plass å ha piknik. Giraffen Knas ble litt forvirret for han hadde jo ikke noe kart med seg. Men steinen Stein sa: ”Det er ikke noe problem for en sånn vandrer som meg. Jeg har jo Kartlav på magen! Jeg trenger bare litt hjelp til å lese det..” Stein og Knas var ikke helt sikre på hvordan de skulle få løst det problemet. Helt til de så et tre og bestemte seg for å kaste Stein opp i det, slik at Knas kunne lese på magen hans. 

Det første treet de fant var alt for lite, og Knas kunne ikke bøye seg så langt ned for han hadde et lite skrubbsår på kneet sitt. Han var jo en stor giraff. Det neste treet var heller ikke stort nok. Og det var ut på en øy og Knas ville ikke bli våt på føttene, så der fikk de heller ikke lest kartet. Det siste treet de kom til var akkurat passe og Knas kunne fortelle at det var en motorvei på andre siden av øya og da kunne de spise i enden av den. 

Stein kunne ikke vente med å komme på motorveien.. Den hadde han hørt så masse om og ville gjerne prøve den ut med de nye fine rulleskøytene. Knas derimot var litt skeptisk. Han ville jo å kjøre fort, men med fire ben ble det litt vankelig med rulleskøyter. Stein hadde jo lånt det ene paret, så å stå på diagonale skøyter mente Knas at han ikke kunne.

Men heldigvis for Stein og Knas så hadde jo giraffen tatt med seg wakebordet sitt. Det kunne jo Stein trekke og da kunne de komme seg fort til enden. Når Knas hadde fått sprettet Stein over elven og over gjerdet inn på motorveien, (og gått tilbake for å hente wakeboardet sitt), satt han seg ned på det og så forhåpningsfullt på Stein. Stein så like forhåpningsfullt tilbake. Da det plutselig gikk opp for dem at de ikke hadde noe tau! Stein ble sur på Knas for det mente han var Knas sitt ansvar. Men Knas, som var en dumsnill giraff som aldri hadde kranglet med noen sa ”Det er derfor du ikke har noen venner.. Kartlaven burde fortalt deg det. Den vokser jo bare på sure steiner. Det var sikkert derfor moren din kalte deg Stein! ”

Fantastisk, don't you think? Og moralen i historien er: alltid ha med tau.